Askefolket
Langt herfra, i alders tid, levde et folk som bodde i trærne. De var høye og slanke, med grå øyne og mørkt hår, deres tapperhet i krig var kjent viden om. De levde av jakt og fiske, landet var vilt og hardt, sommeren knapp og vinteren nådeløs. Menn og kvinner jaktet side om side, barna gikk i kamp så snart de klarte å spenne buen, og landet deres grodde vilt og vakkert under Kraveks milde blikk.
Men i nord, mot den evige isen, støtte de på et folk som overgikk dem i råskap og styrke. Disse var små og pelskledde, med mørk hud og mørke øyne. Deres verden var av snø og kulde, deres bytte var den hvite bjørnen, deres hjerter var harde som bein. Dette folket gikk til krig mot de gråøyde, de drev dem ut av skogene og elvene de kom fra, og på sin vei brant de trær og marker uten hensyn. Da de endelig trakk seg tilbake lå bare aske igjen, og det gråøyde folket sultet. Deres byer lå døde på jorden, deres verden var tilintetgjort.
Så reiste en av de gråøyde seg, en ung mann ved navn Vir. Han forbannet gudene, han manet sitt folk til hat og kamp. Sammen bygget de opp et rike av aske og stein, der all pryd var av glass og sot, all farge var den brente. Folket krympet, de ble små og svarte, og de levde krumbøyd under solen. Snart hadde de glemt de lykkelige dagene i den grønne skogen, snart hadde de glemt å være mennesker. De ble et ondt folk, som jaktet hverandre og spiste hverandre. De forbannet ild og lys, og selv solen hatet de og søkte de å unngå.
Slik vil de leve og slik vil de dø, Askefolket. Forrykte, forvirrede, fylte av hat og hevn. De som glemte gudene.