Alvedansen

Det var en gang, en måneskinnsnatt, at Tåkealver samlet seg til dans. Blant grantreskjørt og bjørkeløv snodde de seg fram, de gled over gresset som regn og skyer, og lot ikke et spor i duggen etter seg. Slike netter er få, når månen speiler seg stor og rund, og vinden drar annetsteds hen.

Så der var de, det underfulle folket, vakre og onde, fule og gode – de som er vrangen av mennesker i ett og alt. I Alveringen, der ringsoppen vokser, med kneisende blåklokker og tusenfryd, bregnesneller og høye strå. I dansen og leken fortapte de seg, de svevde som glør, lyste som stjerner, danset som måneskinn over nattmørke elver.

Nettopp da kom smedlærlingen i bygda gående gjennom skogen. Intetanende, trett etter jakten, skyndte han seg hjem det beste han vant. Hans tunge steg var ikke nok til å varsle det farlige folket, og før han ante det sto han midt iblant dem. Brått slukket lyset, sangen stilnet, og en stille mumling bredte seg i skogen. Smedlærlingen stirret rundt seg, men der var ingenting å se. Bare mørket, og som han sto der synes det å lukke seg om ham, snare hender og føtter, hugbinde ham og målbinde ham. En høy, skarp latter var det siste han ante, så var verden vekk.

Når han endelig kom til, var himmelen over seg det første han så. På rygg lå han, og munnen hans var fylt av gress og gammelt løv. Forsiktig reiste han seg, grep buen og pilkoggeret, og la på hjemvei så fort han klarte. Ikke la han merke til at løvverket hadde skiftet farge siden sist han kunne se, ikke tenkte han over at haren han hadde hatt i beltet for lengst var blitt skurven og ille vedfaren.

Heller ikke tenkte han på at alvenetter, som alveliv, er mange ganger så lange som et menneskes…