Slaget ved Chazin
Det har stått to slag ved Chazin, og begge omtales som Slaget ved Chazin til stor forvirring for ikke-calabrinere.
Det første slaget ved Chazin - 305 aN (658 fE)
Året etter at Storhertug Sal de Scurque ga Calabria selvstendighet i 304 aN (657 fE) angrep Rahel det unge landet. Drevet av sin brennende loyalitet til Dronningen samlet calabrinerne seg i elvedalen der elven Sira tømmer seg i Ridar ved Calabrias vestgrense. Dette er den eneste farbare veien mellom Rahel og Calabria. I slagets første dag ble calabrinerne slått tilbake, men under ledelse av Grev Otokar I klarte calabrinerne å sperre det trange passet og drive rahelerene tilbake. Dette slaget sementerte Calabria som statsdannelse, og la samtidig grunnlaget for det varige fiendskapet mellom de to statene. I forbindelse med slaget eller like etter ble borgen ved Chazin bygget, som et varig vern mot den rahelske trussel.
Det andre slaget ved Chazin - 1020 aN (328 aE)
I biblioteket i Phoraballi ligger et illuminert manuskript som beskriver hendelsene i Toft i 1000 aN (309 aE). I etterskriften står følgende å lese:
Etterskrift
I det håndens år 1020 aN (328 aE) kom igjen et angrep fra tsjudiske røvere, men denne gangen gikk de mot tomme borgtårn i Chazin. Ved svik var soldatene der blitt drept på forhånd. Måten det var gjort på var umulig å avsløre. Utenfor ble bare funnet spor av store katter. Det 1. lansérregimentet var like i nærheten og ilte til for å slå barbarene tilbake.
Grev Robert, Lancercaptein Hernand, Captein Hubert, Captein Cedric, Captein Alexandre og Captein Jorge. døde der, side om side, under den Calabrinske fanen. De hadde sloss i flere timer da Hernand segnet om med en pil i øyet. Straks etter falt Greven, deretter Hubert, så Cedric, etter det Jorge og tilslutt Alexandre. Alle falt de i et i et desperat forsøk på å forsvare Chazinpasset mot de forferdelige hordene. Takket være deres ofre greide resten av hæren å nå fram i tide. Tsjudene ble raskt nedkjempet og de falne brakt hjem i sorg.
Den tapre Kommandanten og hans trofaste Capteiner, senere kalt "De seks Tapre", ble gravlagt i Coratempelet i Phoraballi, i nærvær av Dronningen og sine familier. Ikledd fulle rustninger og med sine våpen ved sin side ligger de i en sarkofag av svart Calabrinsk marmor og sover de dødes evige søvn. Over sarkofagen ligger den fanen de hadde med til Toft, Det falske paradis i det Håndens år 999 eN. Måtte deres sjeler blir vel motatt av den hellige St. Loup i dødsriket.
- Fortellingen avsluttet 13. Oktober i det Håndens år 1020 etter Numenas fødsel.
Se også:
