Difference between revisions of "Slaget ved La Défense"
(Created page with "Slaget ved La Défense kom like uventet på lenets innbyggere som på resten av verden. Etter de forholdsvis fredelige årene etter slaget ved Tigna, var mye av La Défens...") |
m (Lubricus moved page La Défense, slaget ved to Slaget ved La Défense without leaving a redirect) |
||
| (2 intermediate revisions by the same user not shown) | |||
| Line 1: | Line 1: | ||
| − | Slaget ved [[La Défense]] kom like uventet på lenets innbyggere som på resten av verden. Etter de forholdsvis fredelige årene etter slaget ved Tigna, var mye av La Défenses hærstyrker bygget ned eller leid ut til [[Tril]]. I all hemmelighet hadde en ung rahelsk offiser, [[ | + | Slaget ved [[La Défense]] kom like uventet på lenets innbyggere som på resten av verden. Etter de forholdsvis fredelige årene etter slaget ved Tigna, var mye av La Défenses hærstyrker bygget ned eller leid ut til [[Tril]]. I all hemmelighet hadde en ung rahelsk offiser, [[Subhur Dhaiach]], bygget opp en hær i de øde områdene opp mot fjellene i Armarne. På høsten 1102 aN (411 aE) satte plutselig Dhaiachs hær over grensen og besatte flere strategiske punkter i det sørlige La Défense. Défences tunge rytterhær ble øyeblikkelig kalt sammen og et frontangrep satt inn mot [[rahel]]ernes hovedleir. |
Rahelernes styrker talte 300 regulært infanteri, 3500 irregulære tropper, 4000 fandriske leiesoldater, 800 frivillige fra de okkuperte avinske områdene, og en liten kontingent på 200 lette kavallerister. | Rahelernes styrker talte 300 regulært infanteri, 3500 irregulære tropper, 4000 fandriske leiesoldater, 800 frivillige fra de okkuperte avinske områdene, og en liten kontingent på 200 lette kavallerister. | ||
| Line 7: | Line 7: | ||
[[Avignon|Avinerne]] angrep over et stort jorde ved daggry, men rahelerne var varslet på forhånd og hadde hatt tid til å grave sperrgraver og minere bakken. Høstregnet hadde dessuten gjort bakken gjørmete. Avinerne satte først inn det tunge kavalleriet, men disse ble stoppet av sperrgravene. Infanteristene som ble satt til å forsere sperrgravene ble drevet tilbake av de erfarne fandriske soldatene, og flyktet hodestups inn i egne rekker. I et forsøk på å redde situasjonen med en flankemarsj rotet det lette kavalleriet seg inn i en labyrint av sperrgraver, fallgroper og hestefeller. Klemt sammen mellom rahelere, sperrgraver og eget panisk infanteri, hadde kavalleriet ingen mulighet til å manøvrere, og ble nødt til å stige av og kjempe til fots. Slagmarken hadde i mellomtiden blitt til et hav av gjørme, og de lette rahelske og fandriske troppene kunne i ro og mak massakrere de hjelpeløse ridderne og de utrente infanteristene. Bare tre hundre avinere kom levende fra slaget, det var omtrent hundre lette kavallerister som klarte og flykte, samt to hundre infanterister som overga seg. Dhaiach sies å ha mistet tusen mann, de fleste [[fandriere]]. | [[Avignon|Avinerne]] angrep over et stort jorde ved daggry, men rahelerne var varslet på forhånd og hadde hatt tid til å grave sperrgraver og minere bakken. Høstregnet hadde dessuten gjort bakken gjørmete. Avinerne satte først inn det tunge kavalleriet, men disse ble stoppet av sperrgravene. Infanteristene som ble satt til å forsere sperrgravene ble drevet tilbake av de erfarne fandriske soldatene, og flyktet hodestups inn i egne rekker. I et forsøk på å redde situasjonen med en flankemarsj rotet det lette kavalleriet seg inn i en labyrint av sperrgraver, fallgroper og hestefeller. Klemt sammen mellom rahelere, sperrgraver og eget panisk infanteri, hadde kavalleriet ingen mulighet til å manøvrere, og ble nødt til å stige av og kjempe til fots. Slagmarken hadde i mellomtiden blitt til et hav av gjørme, og de lette rahelske og fandriske troppene kunne i ro og mak massakrere de hjelpeløse ridderne og de utrente infanteristene. Bare tre hundre avinere kom levende fra slaget, det var omtrent hundre lette kavallerister som klarte og flykte, samt to hundre infanterister som overga seg. Dhaiach sies å ha mistet tusen mann, de fleste [[fandriere]]. | ||
| − | Dette slaget knekket La Défenses hær, og førte til at grevskapet overga seg betingelsesløst. Dette markerer også slutten på den rahelsk-avinske krigen 1032 - 1102 | + | Dette slaget knekket La Défenses hær, og førte til at grevskapet overga seg betingelsesløst. Dette markerer også slutten på den rahelsk-avinske krigen 1032 - 1102 aN (341 - 411 aE). |
| − | [[ | + | [[Category: Hendelser]] |
| − | [[ | + | [[Category: Slag]] |
Latest revision as of 11:09, 22 February 2018
Slaget ved La Défense kom like uventet på lenets innbyggere som på resten av verden. Etter de forholdsvis fredelige årene etter slaget ved Tigna, var mye av La Défenses hærstyrker bygget ned eller leid ut til Tril. I all hemmelighet hadde en ung rahelsk offiser, Subhur Dhaiach, bygget opp en hær i de øde områdene opp mot fjellene i Armarne. På høsten 1102 aN (411 aE) satte plutselig Dhaiachs hær over grensen og besatte flere strategiske punkter i det sørlige La Défense. Défences tunge rytterhær ble øyeblikkelig kalt sammen og et frontangrep satt inn mot rahelernes hovedleir.
Rahelernes styrker talte 300 regulært infanteri, 3500 irregulære tropper, 4000 fandriske leiesoldater, 800 frivillige fra de okkuperte avinske områdene, og en liten kontingent på 200 lette kavallerister.
La Défenses styrke besto av 900 tunge kavallerister, 500 lette kavallerister og 2000 fotsoldater rasket sammen i hui og hast uten militær trening.
Avinerne angrep over et stort jorde ved daggry, men rahelerne var varslet på forhånd og hadde hatt tid til å grave sperrgraver og minere bakken. Høstregnet hadde dessuten gjort bakken gjørmete. Avinerne satte først inn det tunge kavalleriet, men disse ble stoppet av sperrgravene. Infanteristene som ble satt til å forsere sperrgravene ble drevet tilbake av de erfarne fandriske soldatene, og flyktet hodestups inn i egne rekker. I et forsøk på å redde situasjonen med en flankemarsj rotet det lette kavalleriet seg inn i en labyrint av sperrgraver, fallgroper og hestefeller. Klemt sammen mellom rahelere, sperrgraver og eget panisk infanteri, hadde kavalleriet ingen mulighet til å manøvrere, og ble nødt til å stige av og kjempe til fots. Slagmarken hadde i mellomtiden blitt til et hav av gjørme, og de lette rahelske og fandriske troppene kunne i ro og mak massakrere de hjelpeløse ridderne og de utrente infanteristene. Bare tre hundre avinere kom levende fra slaget, det var omtrent hundre lette kavallerister som klarte og flykte, samt to hundre infanterister som overga seg. Dhaiach sies å ha mistet tusen mann, de fleste fandriere.
Dette slaget knekket La Défenses hær, og førte til at grevskapet overga seg betingelsesløst. Dette markerer også slutten på den rahelsk-avinske krigen 1032 - 1102 aN (341 - 411 aE).
