Calabrias Svarte Rose

Calabrias Svarte Rose er en samling av Calabrias best kjente og helligste legender. Den første går tilbake til før-konstitusjonell tid, til den tiden da St. Kneussus vandret rundt om i verden. Legenden ble skrevet ned i året 205 aN (486 fE) av Guidio av Gavarra, Ypperstepresten i Kneussuskatedralen i Phoraballi, i nærvær av Grev Otokar I av Chazin og Ridar:

For mange hundre år siden, omtrent på den første Dronningens tid, var det en gammel gjeter som hadde forvillet seg langt opp i de gamle fjellene i Calabria. Der oppe blåser det evig en kald vind som gjør at villfarne folk ikke har store sjanser til å overleve, og gjeteren var utmattet av sult og kulde. Han var i ferd med å gi opp, men han bestemte seg for å gå litt til, bare over til den andre siden av dalsøkket han var i. Han snublet et par skritt til og så plutselig en bar flekk i snøen et stykke borte. På denne flekken vokste det en busk. Mens han sto som fjetret og stirret på dette underet, begynte busken å blomstre, og fram vellet de vakreste roser han noen gang hadde sett. De var svarte som natten, en dyp svart farge med glans som avinsk silke. Ved dette fantastiske syn ble gjeteren fylt av mot og styrke. Når denne sarte blomsten kunne leve her oppe i isødet, så kunne han overleve litt til! Han la i vei nedover passet og samme kveld fant han stier han kjente og kom til hytta si.

I 305 aN (656 fE) ble rahelske tropper sett på marsj oppover i fjellene, og den calabrinske hæren mønstret utenfor Phoraballi. Calabrierene møtte Rahelerne ved foten av Chazinpasset, en vid, åpen slette. På vestsiden av sletta ligger den ville elva Ridar og på østsiden ligger en steinete skrent. Calabrinerne sloss desperat, men da kvelden kom raknet de calabrinske rekkene og de ble slått på flukt med stor tap. En ridder Otokar flyktet alene opp i fjellet. Han var motløs og bitter og felte skammens tårer over nederlaget, men falt i en dyp og drømmeløs søvn. Da ridderen våknet neste dag, så han at det i løpet av natta hadde vokst opp en busk over skjoldet hans. Den blomstret med svarte blomster, så mange at det virket som om hele busken var en eneste svart rose. En rose løsnet fra busken og falt ned på det hvite skjoldet hans og festet seg. Da steg styrke og mot opp i Otokar og han kastet seg på hesten og sprengte avgårde. Ototkar samlet de gjennværende calabriske styrkene og la sine planer. Rahelerne var kommet til enden av Chazinpasset da calabrinerene angrep. De fleste rahelerne ble knust av kampesteinene og resten ble slaktet av Otokar og hans menn. Da slaget var over falt calabrinerne på kne og takket Hånden og St. Anton for at de hadde sendt dem den svarte rosen.

Under Dronning Tirina av Calabrias under eksil 999 - 1001 aN (308 - 310 aE) hadde Cedric Vertbois, en av de Seks Tapre, en drøm. Han drømte at han så en svart rose som i Calabrias våpenskjold stige mot himmelen. Der forandret den seg til siluetten av en ørn som slo ned på svart katt. Oppmuntret av drømmen hjalp de dronningen tilbake på tronen. Etter tilbakekomsten fra Toft stiftet de den kronloyale, hemmelige losjen Den Svarte Rose etter inspirasjon fra drømmen. Den samme drømmen sies også å ha blitt drømt av Dronning Tirina X, og skal ha ført til at hun ble oppdaget av to calabrinske prinser og ført til kroning i Calabria i 1097 aN (406 aE).

Se også:

• Robert de Mornay
• Grev Otokar I
• Rahel
• Den Svarte Rose
• Cedrik I Vertbois