Kush

Våpen: På grønt felt en hvit søyle.

Statsdannelse øst for Eisbachfjellene, ved kildene ved elven Oberon. Kushs historie strekker seg tilbake til mytisk tid. Kushittene regnes som kasharkushitter, og språket er uforståelig for de fleste vest for Eisbach. Hovedstaden heter Maschi Tirnu og ligger ned til Oberon. Den nest største byen er Trier, beliggende i de skogkledde åsene ved Eisbachpasset. Forholdsvis få kushitter bor i byer, de fleste er nomadiske.

Det finnes distinkte folkegrupper i Kush: Skognomadene som ferdes langs sjøene langs Eisbachfjellene, og steppenomadene som ferdes langs Oberon. Disse stammene regnes som verdens beste lette kavalerister, og lærte bruken av hest fra rhubilene i forbindelse med slettekrigene 331-345 aN (360-346 aE). De utgjør hovedmengden av kushitter, og det er fra disse stammene at de relativt hyppige plyndringstoktene inn i Avignon foregår. Enkelte av disse stammene er imidlertid ikke rene kushitter - de nordligste stammene er anfiske. Kushittene har i stor grad blitt sett på som et rent plyndringsfolkeferd. Talløse plyndringstokter har skapt et varig hat mot Kush i landene i vest. Lederen for de kushittiske styrkene under den avinsk-kushittiske krig i 755 - 783 aN (62 - 92 aE), Salgar Rasch, blir i Kush dyrket som nasjonalhelt.

Kushittene tilber i første rekke Kasharkush, men også en rekke lokale gudommer som Teneth og Ammaru. Fram til 400-tallet aN (200-tallet fE) var Kush styrt av en serie krigerkonger, men etter at profeten Garchar Rasch proklamerte sine teser ved Oberons bredder, trakk kongen seg tilbake, og Kush har siden (mer eller mindre) vært et teokrati, ledet av den øverste lederen for kasharkushittismen, rukien.

I år 1180 aN ble den unge, men innflytelsesrike presten Farghar Nuri utnevnt til ruki.

For folkeliv og klesdrakt, se Appendix V