Emir Ibin I el-Baran

I en periode der det samaranske sultanatet var preget av stagnasjon, gjorde emirene av el-Guren og el-Baran et langsomt og kontrollert opprør, visstnok etter å ha mottatt korrespondanse som rådet dem til dette av profeten Salgivah. Innbyggerne i de to emiratene var fandriere, og hadde en ganske annerledes kultur enn samaranerne, og var svært interesserte i handel og kulturelt samkvem med landene i nord, noe sultan Tetefoz nur-Iblis ikke aksepterte. Emiren av el-Baran, Nureddin esh-Shedim, erklærte i 708 aN at hans emirat ikke lenger skulle være en del av Samara, men skulle danne en separat, fandrisk nasjon. Hans nevø, emiren av el-Guren, Haktar, fulgte på. Sultanatets hærer beleiret raskt de to byene, og det så ut til at nok et samaransk opprør skulle bli slått til grunnen, men Nureddin, som nå hadde tatt seg det fandriske navnet "Ibin", fikk hjelp av en ikke navngitt khezisk magiker til å endre temperaturen i de fandriske områdene, så sultanen og hans soldater fikk problemer med å holde seg manifestert i fysisk form. Til slutt var hele det som skulle bli Fandria for kjølig til at sultanen ville ha noe mer med det å gjøre, og i 714 aN erklærte Tetefoz at Fandria ikke lenger skulle være en del av sultanatet. Ibin el-Baran, som emiren nå het, kastet av seg sin demoniske herkomst og erklærte at Fandria fra da av skulle være ett enkelt emirat, selvstendig og utenfor samaransk kontroll. Hans nevø, som nå kalte seg Haktar el-Guren, frasa seg både sin demoniske form og tittelen som emir, og ble den første zihim av el-Guren.

Ibin I regjerte fra 714 til 717 aN, da hans yngste bror Mehmout el-Baran overtok, etter at Ibin hadde blitt for gammel og svak til å regjere effektivt. Emirens siste ord da han gikk av skal ha vært "Det er med fryd jeg nå, som MENNESKE, må forlate tronen jeg selv har skapt, for å leve mine siste dager som en skrøpelig skygge av meg selv. Det er så inderlig verdt det!"