Emir Seremfet el-Baran
Fandrisk emir fra 1055 til 1057 aN. E. tok over etter den umåtelige populære og suksessrike Tereka el-Guren, og var forventet å forsette i samme spor. Det viste seg imidlertid raskt at E. ville få en vanskeligere jobb enn han nok hadde sett for seg - allerede under innsettelsen kom det bud fra den rahelske ambassaden om at den nye emiren var forventet å innfinne seg hos ambassadør Mesha Kandhar samme dag. Samara hadde sin oppmerksomhet rettet mot al-Maan, og lot ikke til å bry seg om hva som skjedde i Fandria, så E. måtte gå til møtet med den rahelske ambassadøren uten samaransk ryggdekning. Og beskjeden fra Kandhar var klar: Fandrias innbyggere var nå i så stort monn tilbedere av Antha at emiratet var å anse som rahelsk territorium. E. kunne få lov til å fungere som pjunyk for hele Fandria om han underkastet seg rahelsk overherredømme. Fandriske diplomater forøkte alt de kunne å hindre at landet deres ble annektert, men Samara viste ingen interesse for å hjelpe til, og den rahelske hæren kom marsjerende over nordgrensen, så halvannet år etter møtet på ambassaden ble E. nødt til å bøye seg for kravene. Det hadde tatt for lang tid for Kandhars smak, imidlertid, så det ble ingen pjunyk-tittel på E., og den rahelske administrasjonen valgte å beholde den fandriske provinsinndelingen, men med rahelske pjunyker. E. reiste til Ny-Fandria i 1058 aN for å leve uten tett rahelsk kontroll, og døde i 1079 aN på sin egen bananplantasje på Drani.