St. Rigul
Helgen tilknyttet "venstrehåndshelgnene" i tidligere former for numenisme. St. Rigul skal i følge Libellus ha vært født av en død mann og en levende kvinne. Håndens bok spesifiserer ikke hærkomsten, men begge verker enes om at Rigul var en avskylig, sykelig mann, og en uststøtt blant sine egne.
St. Riguls rolle var mostsetningsfyllt. På den ene siden var han helgen for sykdom og død, på den andre siden er han i Libellus framstilt som legekunstens far. Han skal selv ha etterlatt seg et evangelium kallt "Riguls evangelium", som var forbudt blandt numenister og purister, der helgenen framstår som de sykes trøster og hjelp.
Dyrking av St. Rigul var forbudt inntil Fornyelsen. Ikke desto mindre eksisterte det en egen tilhengerskare som kaltes Pestmunker, og som regnes av enkelte for å ha vært kveilere. Pestmunkene sies å besitte St. Riguls segl og den beryktede St. Riguls pakt.
St. Riguls mothelgen var den kyske St. Puritana, helgnen for ren tro, renhet liv og religiøs inspirasjon. Etter Fornyelsen er St. Rigul ikke lenger en del av det numenistiske panteonet, og tilbedelsen av ham har begynt å svinne hen.
