Slaget ved Chazin

From Ravnens wiki
Jump to navigation Jump to search

Det har stått to slag ved Chazin, og begge omtales som Slaget ved Chazin til stor forvirring for ikke-calabrinere.


Det første slaget ved Chazin - 305 aN (658 fE)

Året etter at Storhertug Sal de Scurque ga Calabria selvstendighet i 304 aN (657 fE) angrep Rahel det unge landet. Drevet av sin brennende loyalitet til Dronningen samlet calabrinerne seg i elvedalen der elven Sira tømmer seg i Ridar ved Calabrias vestgrense. Dette er den eneste farbare veien mellom Rahel og Calabria. I slagets første dag ble calabrinerne slått tilbake, men under ledelse av Grev Otokar I klarte calabrinerne å sperre det trange passet og drive rahelerene tilbake. Dette slaget sementerte Calabria som statsdannelse, og la samtidig grunnlaget for det varige fiendskapet mellom de to statene. I forbindelse med slaget eller like etter ble borgen ved Chazin bygget, som et varig vern mot den rahelske trussel.


Det andre slaget ved Chazin - 1020 aN (328 aE)

I biblioteket i Phoraballi ligger et illuminert manuskript som beskriver hendelsene i Toft i 1000 aN (309 aE). I etterskriften står følgende å lese:

Etterskrift

I det håndens år 1020 aN (328 aE) kom igjen et angrep fra tsjudiske røvere, men denne gangen gikk de mot tomme borgtårn i Chazin. Ved svik var soldatene der blitt drept på forhånd. Måten det var gjort på var umulig å avsløre. Utenfor ble bare funnet spor av store katter. Det 1. lansérregimentet var like i nærheten og ilte til for å slå barbarene tilbake.

Grev Robert, Lancercaptein Hernand, Captein Hubert, Captein Cedric, Captein Alexandre og Captein Jorge. døde der, side om side, under den Calabrinske fanen. De hadde sloss i flere timer da Hernand segnet om med en pil i øyet. Straks etter falt Greven, deretter Hubert, så Cedric, etter det Jorge og tilslutt Alexandre. Alle falt de i et i et desperat forsøk på å forsvare Chazinpasset mot de forferdelige hordene. Takket være deres ofre greide resten av hæren å nå fram i tide. Tsjudene ble raskt nedkjempet og de falne brakt hjem i sorg.

Den tapre Kommandanten og hans trofaste Capteiner, senere kalt "De seks Tapre", ble gravlagt i Coratempelet i Phoraballi, i nærvær av Dronningen og sine familier. Ikledd fulle rustninger og med sine våpen ved sin side ligger de i en sarkofag av svart Calabrinsk marmor og sover de dødes evige søvn. Over sarkofagen ligger den fanen de hadde med til Toft, Det falske paradis i det Håndens år 999 eN. Måtte deres sjeler blir vel motatt av den hellige St. Loup i dødsriket.

  • Fortellingen avsluttet 13. Oktober i det Håndens år 1020 etter Numenas fødsel.


Se også: