Ryohti

Ryohtis våpen

Selvstendig republikk på øyene rett nord for kontinentet Maan i Gawashica. Landets nordlige beliggenhet gjorde at det unngikk den samaranske invasjonen av kontinentet, og Ryohti var også det første maanske landet som etablerte diplomatiske forbindelser med landene i Khontica.

Ryohti er et utpreget kystland, og innbyggerne, som kalles ryohtier, er avanserte fiskere. Landets hovedstad Niehtet er en raskt voksende havneby, og en viktig anløpshavn for skip fra koloniene i Ny-Fandria.

Ryohtisk kultur er bemerkelsesverdig lik den byrdiske, og språkforskere regner også ryohtisk for et corvisk språk - det er muligens en etterlevning etter taariske kolonisters utvandring fra Byrd for noen århundrer siden.

Historie

Et gammelt ryothisk sagn forteller om folkets reise over havet og dets ankomst til Rahemet-øyene:
Vi var tre stammer av det taariske folk, Várri, Vuovdi og Jalga. Vi ble forfulgt og plaget av to folk: De som kalte seg tilhengere av "Byrd" og de som jaktet på hjort og snakket med harde ord. Vi reiste over slettene, gjennom fjellene og i skogen, men overalt hvor vi dro ble vi fordrevet, jaktet på og hundset med. Andre taariske stammer lot seg overtale av sine naboer til å slå seg til ro og omfavne de andres måter å leve på. Vi nektet å føye oss. Flukten vår brakte oss sørvest, til et fredelig folk som bodde ved kysten. Rieban, en av våre eldste, roet de fryktsomme lokale, og overtalte folket der til å la oss få husrom over vinteren det året. Folket der kalte seg "eidere", og de var drevne fiskere. Mádjit, vår beste fisker, fikk lære hvordan man lager båter som kan tåle de harde vindene og de tøffe revene i havet i vest. Han delte denne visdommen med Rieban og de andre vise kvinnene, og de satte i gang med å lage båter nok til at de fleste av oss kunne reise over sjøen samtidig. Eiderne lo av oss - de skjønte ikke hva vi skulle med så mange båter. Vi advarte dem om at Byrds tilhengere og de som jaktet hjort og snakket med harde ord kom til å jakte oss ned også her i sørvest, og at heller ikke eiderne ville være trygge når de kom. Igjen lo eiderne av oss, om enn noe mer nervøst nå.

Mádjit fikk eiderne til å lære oss å bruke båtene på beste måte, og vi bygget noen ekstra båter som eiderne kunne ha til å flykte med om de trengte det selv. Våre verter lot seg forbløffe over hvor raskt og godt vi bygget båtene, og vi ble gode venner. Skjønt det skulle ikke vare lenge før vi ble tvunget til å reise videre. Både de som kalte seg tilhengere av Byrd og de som jaktet på hjort og snakket med harde ord fant oss tidlig på sommeren året etter at Skuolfi døde. Vi var raske, men ikke raske nok - Albbas og Bussá var ute med hver sin båt full av fiskere, og vi kunne ikke reise uten dem. Det tok også lang tid å få eiderne til å redde seg ombord i deres båter, for de var fredsæle og trege. Vuovdi-stammen ofret seg for oss og for eiderne, og bare noen få av dem overlevde angrepet fra nordboerne. Guoskin, Muolddat og Boazu var de eneste tre av Vuovdi vi fikk med oss. Flere av de andre av oss ble også drept, og noen få eidere måtte også bøte med livet. De var trege og forskrekket, og Vuovdi-stammen tok mange tap for å holde dem trygge mens vi andre fikk dem unna angriperne. Vi sendte dem sørover langs kysten, mens vi selv dro rett vestover, utover havet, og søkte lykken i den retningen vinden sendte oss.

Båtene våre kom bort fra hverandre på veien over havet. Vinden førte oss lenger sør enn vi trodde, og da vi fant land, var det på et varmere sted enn det vi hadde forlatt. Kun fem båter, av over tjue, nådde denne ukjente kysten sammen. Albbas ba Rieban gi navn til det nye landet, og hun kalte det Ryohna. Vi gikk innover i det vakre landet, og fant dyr, fugler og trær, ulike dem vi kjente fra før, og ingen folk. Rieban, Albbas og noen flere av de eldre begynte å bygge en liten fiskerlandsby på sørsiden av Ryohna, som raskt viste seg å være en stor øy. Andre av oss utforsket øya, eller dro ut med båtene igjen for å finne fisk. Sarvva og hennes lag av fiskere fant mer land, og der, på det som hadde blitt hetende Tiriksin, fant de igjen Mádjit og Bussá og Guoskin og mange andre. Mange tårer ble felt, både av glede over gjensynet, og over dem vi aldri fant igjen. Sarvvas lag tok med seg en god del folk fra Tiriksin tilbake til Ryohna, for på Tiriksin hadde folket vårt allerede kommet i kontakt med noen snodige folk som snakket et uforståelig språk, og som ikke likte oss spesielt godt. Vi gjorde vårt beste for å leve i fred med dem, og å handle med dem, men stadig ble det ytt blod mellom oss, og Guoskin lot bygge opp en befestet by på nordkysten av Tiriksin, slik vi hadde sett at de som kalte seg tilhengere av Byrd hadde gjort i landet vi engang hadde reist fra. Byen ble kalt Geađgi, og den ble en slags hovedstad for vårt folk, selv om Niehtet, som Riebans landsby var blitt hetende, ble sentrum for det meste som skjedde på Ryohna og i havet rundt. Geađgi ble mange ganger angrepet av det lokale folket, som vi etter hvert forsto at kalte seg swunenai. Guoskins krigere, for ja, de var blitt krigere, kjempet knallhardt mot swunenaiene, og det tok lang tid før vårt folk fant en måte å leve i en slags relativ fred med disse primitive skapningene på. Vi ble etter hvert nødt til å etablere en slags nasjon på øyene våre, med et felles råd av de eldste, og med rådsmedlemmer fra begge øyene, og senere også fra en tredje øy, Meyfet, som lå i øst, og ble bebodd av djerve fiskere fra Ryohna, ledet av den barske, unge kvinnen Guorga. Sammen ledet rådet den gryende nasjonen "Ryohti", som de eldre mente var et passende navn for en nasjon bestående av forviste fiskere og krigere, bønder og båtbyggere, mødre og fedre, vevere og jegere, på noen øyer i et forblåst havgap under en sterk sol langt sørvest for de andre taariske stammene, om de i det hele tatt fortsatt levde.
Dette er det eneste som er igjen av Stuorras fortelling om den ryohtiske nasjonen tilblivelse.