Difference between revisions of "Slaget ved Eigatun"
| Line 1: | Line 1: | ||
| − | Slaget ved Eigatun er et av de blodigste slagene i Ravnaverdens historie. Slaget sto på ettersommeren 691 aN, ved [[Ville d'Aginton]] i det som senere skulle komme til å bli Ravnariket mellom tre hærer: En stor hær med gardere og deres leietropper under høvding [[ | + | Slaget ved Eigatun er et av de blodigste slagene i Ravnaverdens historie. Slaget sto på ettersommeren 691 aN, ved [[Ville d'Aginton]] i det som senere skulle komme til å bli Ravnariket mellom tre hærer: En stor hær med gardere og deres leietropper under høvding [[Mirov Boijvonn]], en avinsk ekspedisjonsstyrke under ledelse av [[Cedrique Agiton]] og en lokal hær bestående av bønner fra [[Nordbrot]]- og [[Rann]]provinsene under ledelse av kongesønnen Birger. |
I dagene opp til slaget hadde en større bondehær beleiret Ville d'Aginton i et forsøk på å drive avinerene tilbake over [[Skillepasset]]. Den gardiske hæren var mest interessert i plyndring og angrep nord fra, uten å komme i særlig kontakt med bondehæren. Angrepet var så voldsomt at feltbefestingen fler steder nesten brøt sammen. Det ble fort klart for avinerene at de ikke ville kunne redde seg fra en kombinert beleiring av bondehæren og de krigsvante garderene | I dagene opp til slaget hadde en større bondehær beleiret Ville d'Aginton i et forsøk på å drive avinerene tilbake over [[Skillepasset]]. Den gardiske hæren var mest interessert i plyndring og angrep nord fra, uten å komme i særlig kontakt med bondehæren. Angrepet var så voldsomt at feltbefestingen fler steder nesten brøt sammen. Det ble fort klart for avinerene at de ikke ville kunne redde seg fra en kombinert beleiring av bondehæren og de krigsvante garderene | ||
| − | Avinerene hadde dermed ikke annet valg enn å søke fred med bondehæren i et forsøk på å slå garderene. I en dristig spissrotmanøvre gjennom det tunge, kampvante gardiske infanteriet klarte den unge [[ | + | Avinerene hadde dermed ikke annet valg enn å søke fred med bondehæren i et forsøk på å slå garderene. I en dristig spissrotmanøvre gjennom det tunge, kampvante gardiske infanteriet klarte den unge [[Armand Aginton]] og noen trofaste riddere å sprenge seg vei til Birgers leir. Takket være bøndenes hat til garderene etter [[Rannsplyndringene]] klarte Armand å inngå en midlertidig allianse med Birger. I en kombinert offensiv stormet både Birgers bondehær og det tunge avinske kavaleriet garderne. |
| − | I begynnelsen led begge hærene betydelige tap, særlig takket være garderenes lette kavaleri. Ved middagstider var angrepet blitt en flukt. Avinerene var i ferd med å beordre Ville d'Agiton brent slik at den ikke skulle falle på garderenes hender da en voldsom kampvilje fra Birgers menn snudde slaget. På få timer var garderene tvunget på defensiven. Armand drepte selv garderhøvdingen [[Dauhand | + | I begynnelsen led begge hærene betydelige tap, særlig takket være garderenes lette kavaleri. Ved middagstider var angrepet blitt en flukt. Avinerene var i ferd med å beordre Ville d'Agiton brent slik at den ikke skulle falle på garderenes hender da en voldsom kampvilje fra Birgers menn snudde slaget. På få timer var garderene tvunget på defensiven. Armand drepte selv garderhøvdingen [[Høvding Dauhand|Dauhand]] med lanse. Birger som hadde kjempet til fots under sitt [[Ravnebanneret|ravnebanner]] var dekket i gardisk blod fra topp til tå og fikk således tilnavnet [[Prins Blodige Birger]]. I slagets siste fase ble Cedrique Aginton drept, muligens av en gruppe bønder som angrep feil gruppe i forvirringen. Mirov Boijvonn ble også trolig drept, men liket ble aldri funnet. |
De politiske ettervirkningene etter slaget var dramatiske. Den gardiske hæren var slått, men langt fra ufarliggjort. Et stormøte mellom den avinske ekspedisjonsstyrken og bondehæren ledet til at en kompromispakt ble inngått: Bøndene lot Armand hylle som konge mot at protektoratet ble gjort til eget kongedømme, uavhengig av Avignon. Blodige Birger ble utropt til prins. Som våpen valgte møtet Blodige Birges banner: En oppslående svart ravn på hvit bunn. Pga våpnet ble det nye kongedømmet kalt [[Ravnariket]]. | De politiske ettervirkningene etter slaget var dramatiske. Den gardiske hæren var slått, men langt fra ufarliggjort. Et stormøte mellom den avinske ekspedisjonsstyrken og bondehæren ledet til at en kompromispakt ble inngått: Bøndene lot Armand hylle som konge mot at protektoratet ble gjort til eget kongedømme, uavhengig av Avignon. Blodige Birger ble utropt til prins. Som våpen valgte møtet Blodige Birges banner: En oppslående svart ravn på hvit bunn. Pga våpnet ble det nye kongedømmet kalt [[Ravnariket]]. | ||
| Line 11: | Line 11: | ||
Se også: | Se også: | ||
| − | *[[ | + | *[[Kong Armand I Eigatun]] |
[[Category: Hendelser]] | [[Category: Hendelser]] | ||
[[Category: Slag]] | [[Category: Slag]] | ||
[[Category: Ravnariket]] | [[Category: Ravnariket]] | ||
Revision as of 09:08, 20 February 2018
Slaget ved Eigatun er et av de blodigste slagene i Ravnaverdens historie. Slaget sto på ettersommeren 691 aN, ved Ville d'Aginton i det som senere skulle komme til å bli Ravnariket mellom tre hærer: En stor hær med gardere og deres leietropper under høvding Mirov Boijvonn, en avinsk ekspedisjonsstyrke under ledelse av Cedrique Agiton og en lokal hær bestående av bønner fra Nordbrot- og Rannprovinsene under ledelse av kongesønnen Birger.
I dagene opp til slaget hadde en større bondehær beleiret Ville d'Aginton i et forsøk på å drive avinerene tilbake over Skillepasset. Den gardiske hæren var mest interessert i plyndring og angrep nord fra, uten å komme i særlig kontakt med bondehæren. Angrepet var så voldsomt at feltbefestingen fler steder nesten brøt sammen. Det ble fort klart for avinerene at de ikke ville kunne redde seg fra en kombinert beleiring av bondehæren og de krigsvante garderene
Avinerene hadde dermed ikke annet valg enn å søke fred med bondehæren i et forsøk på å slå garderene. I en dristig spissrotmanøvre gjennom det tunge, kampvante gardiske infanteriet klarte den unge Armand Aginton og noen trofaste riddere å sprenge seg vei til Birgers leir. Takket være bøndenes hat til garderene etter Rannsplyndringene klarte Armand å inngå en midlertidig allianse med Birger. I en kombinert offensiv stormet både Birgers bondehær og det tunge avinske kavaleriet garderne.
I begynnelsen led begge hærene betydelige tap, særlig takket være garderenes lette kavaleri. Ved middagstider var angrepet blitt en flukt. Avinerene var i ferd med å beordre Ville d'Agiton brent slik at den ikke skulle falle på garderenes hender da en voldsom kampvilje fra Birgers menn snudde slaget. På få timer var garderene tvunget på defensiven. Armand drepte selv garderhøvdingen Dauhand med lanse. Birger som hadde kjempet til fots under sitt ravnebanner var dekket i gardisk blod fra topp til tå og fikk således tilnavnet Prins Blodige Birger. I slagets siste fase ble Cedrique Aginton drept, muligens av en gruppe bønder som angrep feil gruppe i forvirringen. Mirov Boijvonn ble også trolig drept, men liket ble aldri funnet.
De politiske ettervirkningene etter slaget var dramatiske. Den gardiske hæren var slått, men langt fra ufarliggjort. Et stormøte mellom den avinske ekspedisjonsstyrken og bondehæren ledet til at en kompromispakt ble inngått: Bøndene lot Armand hylle som konge mot at protektoratet ble gjort til eget kongedømme, uavhengig av Avignon. Blodige Birger ble utropt til prins. Som våpen valgte møtet Blodige Birges banner: En oppslående svart ravn på hvit bunn. Pga våpnet ble det nye kongedømmet kalt Ravnariket.
Se også:
