Vezenittisme
Vezenittismen er den mest utbredte formen for Antha-dyrkelse fra 1130-tallet aN (500-tallet aE) og utover. Vezenettismen bygger på religiøse tekster skrevet av den fandrisk-rahelske profeten Ezera Vezen (1039-1102 aN, (348-411 aE)), og forfekter et ganske annerledes menneskesyn enn den klassiske anthaismen. Det grunnleggende synet i vezenittismen er at ethvert troende menneske kan kommunisere direkte med Antha, og at presteskapet er overflødig. Slik sett er retningen langt fra noen etablert religion, siden det ikke har noe presteskap. Isteden er det vokst fram små samfunn ledet av khalider, en slags guruer, som veileder vanlige folk i trosspørsmål. Det finnes ikke noe offisielt hierarki blant khalidene, men det har etterhvert dannet seg en slags rangordning basert på hver enkelt khalids rykte og prestisje.
Vezenittismen vokste fram fra krigerkulten i den klassiske anthaismen, og er preget av dette. "Gode" handlinger i vezenittismen er som regel temmelig brutale, og egenskaper som mot og fysisk kraft er de mest saliggjørende. Kvinnesynet er langt mindre diskriminerende enn i klassisk anthaisme, men menn er klart mest verdt i det vezenittiske menneskesynet.
Vezenittisme er svært utbredt i Gardariket, hvor religionen har en status ikke langt unna statsreligion. I tillegg er det store grupper av vezenitter i Ceuil-Malmaison, Rahel, Tril og Kush.
Opprinnelse
Den fandrisk-rahelske kvinnen Ezera Vezen skapte den moderne Ravnaverdens største religiøse omveltning da hun i et postulat erklærte at enhver troende Antha-tilbeder har kraft til å oppnå kontakt med Antha selv. Hun anklaget det rahelske presteskapet for å være mer opptatt av å mele sine egne utallige kaker enn å bistå folket i religiøse spørsmål, og at monopoliseringen på Anthas oppmerksomhet var et hån mot Hans vilje og hensikt. Vezen ble selvfølgelig straks utsatt for en heksejakt av de villeste proporsjoner, men det anthaistiske presteskapet fikk aldri tak i henne. Og ideene hennes falt i god jord blant de mange Antha-tilhengerne der ute, som i stor grad følte seg undertrykt av det monolittiske presteskapet. De avinske og malmaisinske anthaistene følte et stort behov for å uttrykke sin religiøsitet uten Kandhars tunge hånd over seg, og Vezen satte ord på mye av det de ikke-rahelske Antha-tilbederne hadde tenkt i sitt stille sinn en god stund. Etter reformen av den klassiske anthaismen i Rahel ble det slutt på forfølgelsen av vezenitter. Det Røde Tribunal erkjente at siden den ”kjetterske” troen ikke hadde presteskap, og heller ikke religiøse tekster, var det ingen hjemmel i den rahelske skriftloven for å straffe vezenitter, uansett hva prestene mente om saken. De siste tretti årene før Fornyelsen ble vezenittismen stadig mer akseptert i samfunnet, og etter opprettelsen av den rahelske numenismen er vezenittene blitt helt integrert i det rahelske samfunnet.
Grunnleggende ideer
Den sentrale forskjellen mellom vezenittismen og den klassiske anthaismen er enkeltmenneskets forhold til Antha. Enhver vezenitt vet at han eller hun kan kommunisere direkte med Ham, og at mennesket selv har ansvar for sin moralske adferd. Kjønnsroller og andre samfunnsmessige statusforskjeller er uvesentlige for Antha: Alle sanne troende er likeverdige.
Skapelse
Se anthaismen.
Menneskesyn
Antha-tro mennesker har inngått en frivillig pakt med Ham, og tjener Antha etter beste evne. Det er hvert enkelt menneskes plikt å forstå og iverksette Anthas vilje. Antha trenger ikke prester for å organisere menneskenes tro, men opplyste mennesker bør veilede sine medmennesker i trosspørsmål.
Organisasjon
Offisielt finnes det ikke noe vezenittisk presteskap. I praksis har det vokst fram en slags guru-kaste, som veileder de troende. Etter at Ezera Vezen døde i 1102 aN tok hennes nære venn og elsker Ibin Khalid over det uformelle lederskapet av vezenittene, og de veiledende guruene blir fortsatt tiltalt med tittelen khalid. Offisielt er det ikke noen form for opplæring eller hierarki forbundet med khalid-vervet, men i praksis er khaliden av el-Baran (Ibin Khalids hjemby) den øverste autoritet på Anthas vilje, og de fleste anerkjente (ikke selvutnevnte) khalider har tilbrakt noe tid ved tempelet i el-Baran.
Utbredelse
I Rahel var vezenittisme til å begynne med strengt forbudt, og vezenitter ble forfulgt aktivt av det anthaistiske presteskapet. Likevel ble trosretningen raskt utbredt i deler av Avignon, og mange steder ble den klart større enn anthaismen. I Ceuil-Malmaison, Tril og Fandria var det klart flere vezenitter enn anthaister. I Gardariket tok Vezens versjon av Antha-troen praktisk talt over for anthaismen, og det var knapt noen gardiske anthaister igjen. Etter anthaismens reform i 1152 aN ble det slutt på forfølgelsene i Rahel, til prestenes frustrasjon, og i 1182 ble skillet mellom anthaisme og vezenittisme offisielt fjernet. I Samara blir vezenittene fortsatt forfulgt med nesten like stor iver som de tidligere ble i Rahel, så trosretningen har ikke fått noe fotfeste blant samaranerne.
Se også:
