Slaveri

Mange land har hatt praksis for slaveri gjennom tidene, fra Zebulons aktive slavehandel på 100-tallet fN til dagens hasardslaver i Rahel. I 1185 aN har de fleste land lover mot å behandle mennesker som eiendom, og det er nå få land som fortsatt praktiserer noen form for slaveri. Unntakene er betydelige, dog - de to mektigste landene i verden anerkjenner fortsatt slaver som andres eiendom.

Samara

Sultanatet har praktisert slaveri siden dets opprinnelse for over tusen år siden, og både landets økonomi og praktiske administrasjon hviler tungt på bruk av slaver. Lovene i Samara klassifiserer slaver i tre kategorier:

• Krigsslaver er individer som har blitt fratatt sin frihet etter å ha gjort voldelig opprør mot sultanatet eller blitt fanget under en av Samaras mange ekspansjonskriger - og deres etterkommere. Barn av krigsslaver få automatisk status som krigsslaver, selv om bare én av foreldrene tilhører denne kategorien. En krigsslave blir vanligvis brukt til arbeid eller krigstjeneste i landets militære styrker, og kan vinne sin frihet ved å utmerke seg i kamp eller ved lang og tro tjeneste, skjønt dette forekommer sjelden. De fleste av dagens krigsslaver er valerianere, egoger, toflier, pashakwongoer og ectichreier, skjønt mange andre minoriteter finnes i denne kategorien.
• Prydslaver er spesielt vakre individer holdt av overklassefolk, gjerne adel, for deres fysiske skjønnhet. De aller fleste av disse er bamboer, som generelt er regnet som verdens vakreste folkeslag, og har vært en integrert del av sultanatet siden dets spede begynnelse. Slaver fra andre kategorier kan utnevnes til prydslaver av deres eiere, og vil dermed få et langt mindre strabasiøst liv, men ingen kan tas som prydslave direkte fra en status som fri borger. Barn av prydslaver som ikke kvalifiserer til slik status blir av og til gitt sin frihet, for slike individer regnes ikke som brukbare arbeidsslaver.
• Arbeidsslaver har den laveste statusen mennesker kan få i Samara. De er individer som har tapt sin frihet etter lovbrudd, manglende evner eller liknende, og har sjelden noen mulighet til å jobbe seg ut av statusen som slave. Deres etterkommere kan i noen tilfeller få status som krigsfanger, dersom de er spesielt store og sterke, eller som prydslaver, dersom de er spesielt vakre, men slikt skjer ikke ofte. Arbeidsslaver blir satt til å gjøre tungt fysisk arbeid, gjerne i landbruket, og må regne med å jobbe hardt hele livet. Etter okkupasjonen av Ciunna har mange maanske individer blitt arbeidsslaver, særlig blant ciunnai. Denne kategorien omfatter også utenlandske personer som har blitt tatt for spionasje, så man kan finne individer fra de fleste av verdens folkegrupper som arbeidsslaver i Samara.

Rahel

I Rahel kan man bare bli slave dersom man taper retten til individuell frihet ved hasardspill. Man skulle kanskje tro at det ville bety at det var få slaver i keiserdømmet, men det er faktisk overraskende mange som har tapt sin frihet på denne måten. Slikt slaveri kan være midlertidig eller permanent, avhengig av hva man har satset, men statusen er ikke arvelig eller overførbar (unntatt ved hasardspill, så klart!). De aller fleste slike slaver behandles også bra - det er ikke vanlig å se på hasardslaver som eiendom i seg selv - det er individets frihet og arbeidsevne som tilhører noen andre, ikke personens liv eller verdighet. Blant dagens hasardslaver er det flest rahelere, ravnarikinger og avinere, skjønt de fleste folkegruppene i Khontica kan ende opp med en slik status.

Chrei

Formelt er det ingen som lever i slaveri i kongedømmet Chrei, skjønt individuell frihet er sterkt begrenset for mange. Borgbarna "eies" av Eliten, og den kirinske minoriteten tvinges til å arbeide med søppelhåndtering og andre ting som resten av befolkningen ikke vil ta i. I praksis må kirinene, i hvert fall, kunne regnes som slaver i dette systemet. Siden statusen følger etnisiteten, er den per definisjon arvelig, og også fullstendig ufravikelig. Kiriner som klarer å forlate landet blir så klart ikke regnet som slaver i andre land, selv ikke i Samara, dog.

Kush

I teokratiet Kush kan individer som dømmes for blasfemiske eller kjetterske handlinger ende opp med status som slaver. De settes i så fall i arbeid for presteskapet, gjerne med større konstruksjonsprosjekter eller andre tunge fysiske oppgaver, og blir også ofte brennmerket, så det skal være tydelig at disse individene ikke har rett på personlig frihet. Det er ingen vei ut av slikt slaveri, og eventuelle barn av slike slaver blir enten drept rett etter fødselen eller overlatt til overklassefamilier i andre deler av landet, så de ikke skal bli korrumpert av foreldrenes synd.

Den Kashariske Stat

Pura-prestinnene erklærer av og til at individer som har syndet skal arbeide som slaver for presteskapet, og disse blir tatt med til hovedtempelet i Gesach, iført svarte kjortler, og blir sjelden sett igjen. Det virker litt uklart hva som utløser slike reaksjoner fra prestinnene, for ofte kommer disse erklæringene tilsynelatende ut av ingenting. Slavene kan aldri få tilbake sin frihet, og det har aldri vært rapportert om avkom blant dem.

Gardariket

Garderne har en tendens til å beholde krigsfanger som slaver. Disse blir satt til å jobbe hardt, gjerne med gruvedrift, tømmerhogst eller steinbryting, og de blir sjelden gitt sin frihet tilbake. Statusen er ikke arvelig, dog - barn av slaver står fritt til å forlate foreldrenes åk og søke lykken andre steder i dronningdømmet. De fleste av dagens slaver i Gardariket er scatere, arranere og byrdere, skjønt det finnes også nytrilere, rhubiler og gadeshere blant dem.