Uroligheten

Navn gitt av det samaranske hoffet på en serie med opprør og borgerkriger i sultanatet fra 1001-1024 aN, for det meste i tofliske og egogiske områder, men med stor uro også i andre deler av landet. Bakgrunnen for uroen var de omveltningene som skjedde i Avignon, og som først ble tolket av tofliske vismenn som et tegn fra Hånden, som i toflisk animisme er gud for kaos og forvirring, at det var på tide å velte sultanatet. Tofliene gjorde opprør sponant over hele Toflis, i Lu-Jegu og Bakr-ibn-Wasif, og lammet store deler av riket. Egogene fulgte raskt på med et brutalt opprør i Agran, Gegu og Egog, og den samaranske hæren fikk store problemer med å holde kontroll på ting. Midt oppe i denne situasjonen valgte Ibin el-Baran å erklære at Fandria igjen skulle være selvstendig, og sultanen var fullstendig ute av stand til å reagere på det.
De første to årene var preget av desperate forsøk på å hindre opprøret i å spre seg, men i 1004 aN eksploderte også Bursult i et blodbad av et opprør, og flere ifsiske landsbyer ble utrygge for samaranske handelsmenn. Sultanen bestemte seg for å konsentrere seg om de opprinnelige opprørerne først, og det viste seg nok å være en tabbe. Junglene og sumpene i de tofliske og egogiske områdene er svært ugjestmidle for samaranere, og begge folkeslagene er tallrike og stridbare. I flere år forsøkte sultanatets militære å gjenerobre Toflis, uten nevneverdig suksess, mens valerianerne og ifsiene lammet all handel i landets vestligste provinser. I 1019 endret omsider sultanen sin taktikk, og inngikk en avtale med valerianerne om at valeriansk skulle være offisielt språk i al-Valeris, og med ifsiene om at samaranske handelsmenn i ifsiske området skulle bære ifsiske klesplagg. Deretter ble Bazat valgt for å statuere et eksempel - nær sagt samtlige egoger i den provinsen ble henrettet i en stor seremoni, til tross for at det ikke hadde vært noe særlig bråk i Bazat. Det fikk egogene til å gi opp konflikten ganske raskt - de godtok en offisiell unnskyldning fra sultanen det eneste resultatet av opprøret, og la ned våpnene. Tofliene på fastlandet ble etter dette kjempet ned, og det var bare selve Toflis som fortsatt var i opprør. Sultanen flyttet hele den enorme samaranske hæren til øya, beleiret samtlige bosetninger, og erklærte at samtlige toflier som ble sett med våpen i hånd ville bli drept umiddelbart. Seks tusen toflier valgte likevel å kjempe videre, men etter det roet ting seg.