Khezia
Før 1185 aN: Uoffisiell betegnelse på den delen av Samara som er befolket av khezere, og som er de facto selvstendig etter opprøret på høsten i 1182 aN. De samaranske emiratene Basr-al-Hemnet og Razh-ibn-Zathuri regnes til Khezia, mens Abu Ghaffar inntil videre er under samaransk kontroll. Khezias hovedstad er el-Khez. Khezerne regner den tidligere emiren av Basr-al-Hemnet, Nuft-Shakh Ali esh-Shedim, som landets overhode, skjønt det ikke er bred enighet om den gryende nasjonens statsform. Den konservative fløyen av kheziske borgere som utgjør størstedelen av byråkratiet i Khezia ønsker seg et emirat av samme form som Fandria, mens opprørsbevegelsen FRIZBAH vil ha en representativ republikk med en viss grad av demokrati, og en tredje fløy, bestående for det meste av magikere, vil ha en form for meritokrati der de med størst kunnskap og evne innen magi skal lede nasjonen.
Etter 1185 aN: Khezia er en selvstendig nasjon anerkjent av alle andre nasjoner enn Samara, Wanton og Cwnth, og er offisielt ledet fra el-Khez av et råd bestående av Nuft-Shakhs innerste hoff, de tre lederne for byråkratiet samt to ledere fra FRIZBAH, assistert av tre rådgivere fra det fandriske diplomatiet. Emiratene Basr-al-Hemnet og Razh-ibn-Zathuri er oppløst, og rådet arbeider med å lage en struktur av mindre administrative enheter. Det jobbes fortsatt med viktige spørsmål om nasjonens former og funksjoner, og det ser ut til at Nuft-Shakhs rolle er i ferd med å bli nærmest seremoniell. En nylig undersøkelse viste at størstedelen av befolkningen vil ha ham som konge, men at de ikke vil ha noen betydelig, sentral kongsmakt. FRIZBAH har omstrukturert seg til noe som kan minne om et politisk parti, og andre grupper ser ut til å danne andre partier, så en eller annen form for representativt demokrati blir nok den valgte styreformen. Interimrådet sendte mot slutten av 1186 aN et nytt forslag til fredsavtale med Samara, der Khezia frasier seg retten til Abu Ghaffar, og tilbyr sultanatet et begrenset antall magiske rådgivere årlig, mot at det som tidligere var Basr-al-Hemnet og Razh-ibn-Zathuri anerkjennes som et fullstendig selvstendig Khezia av Samara. Sextus 1187 kom svaret - Sultan Achmed Mulik aksepterte den foreslåtte avtalen.
Som nasjon kan Khezia virke kaotisk for utenforstående, for khezerne er av natur raske til å skifte mening, og veldig energiske i alt de gjør. Det er ikke uvanlig å se offisielle representanter for styresmaktene stå og diskutere detaljer i ting som skal formidles når de er i ferd med å framføre dekreter for befolkningen, for eksempel. I praksis fungerer ting ganske godt, imidlertid. Khezerne er pragmatiske, tross alt, og gode til å finne fornuftige løsninger. Det fandriske diplomatkorpset som rådgir regjeringen bidrar også sterkt til å samle nasjonens fokus - til tider i så stor grad at andre nasjoner henvender seg til Fandria for å gjøre avtaler med Khezia...
Dagliglivet i Khezia er preget av entusiastisk optimisme, og uendelig stor trang til å gjøre nye oppdagelser. Store deler av befolkningen er høyt utdannet, og selv om slett ikke alle er magisk aktive, er interessen for metafysikk og teoretisk magi noe nesten alle deler. Gruppene av minoriteter i landet sliter av og til med å henge med i samtaler og prosjekter på grunn av dette fokuset, men også de naturaliserte felosiene, qemsittene og samaranerne er høyt utdannet, så det går stort sett greit. Mye av handel og sjøfart er ivaretatt av fandriere, skjønt interessen for handel er stor også blant khezerne, så det blir gradvis flere kheziske handelsfolk å se blant fandrierne. Khezia har for øvrig kopiert mye av statsforvaltningen i Fandria, og har sine egne versjoner av Beremsenet, Merektel og Kaltara, skjønt det jobbes med å finne passende kheziske navn på disse.
En ting utlendinger ofte bemerker er den kompliserte og evig tilstedeværende humoren til khezerne. Det spøkes om alt mulig, og ordspill er veldig vanlig.
